Norsk, europeisk og amerikansk nettnøytralitet

by Frode Sørensen

NNiNorgeEUogUSA

Nettnøytralitet er prinsippet om at all trafikk på Internett skal håndteres likeverdig. Konsekvensen av dette er at det er brukeren selv som har råderett over internettilknytningen han kjøper, og at internettilbyderne ikke skal legge restriksjoner på bruken av internettjenesten. Nettnøytralitet har vært debattert i flere år, og en mer formell forankring har utkrystallisert seg ved utgangen av 2010.

Opprinnelig publisert i Nettverk & kommunikasjon.

Nettnøytralitet i Norge

Debatten om nettnøytralitet kom til Norge i 2006 da det var flere oppslag i pressen knyttet til påstander om struping av p2p-trafikk og streaming blant norske internettilbydere. Situasjonen løste seg imidlertid ved at pressefokuset raskt førte til bedring av forholdene. I 2007 blusset det opp en ny debatt som nokså feilaktig blandet sammen spørsmålet om tilknytning til NIX med nettnøytralitetsprinsippet.

Post- og teletilsynet (PT) startet er eget prosjekt innen nettnøytralitet i 2007, og i mai 2008 la de frem rapporten “Om nettnøytralitet”. Rapporten presenterte formålet med nettnøytralitetsarbeidet som “å sikre at Internett utgjør en åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle former for kommunikasjon og innholdsdistribusjon”. Målsetningen med rapporten var blant annet å bidra til en bedre forståelse for nettnøytralitet i samfunnet generelt.

Som en oppfølging av dette arbeidet, ble det senere samme året etablert er arbeidsgruppe som startet prosessen med å ta frem omforente retningslinjer for nettnøytralitet. Arbeidsgruppen ble ledet av PT og var for øvrig sammensatt av sentrale internettilbydere, innholdsleverandører og bransjeorganisasjoner samt forbrukermyndighetene. Februar 2009 ble det oppnådd enighet i arbeidsgruppen og mange aktører i bransjen sluttet seg til retningslinjene.(1)

Som første land i Europa hvor myndighetene proaktivt arbeidet for nettnøytralitet, vakte dette også internasjonal interesse.(2) Reguleringsformen som er benyttet i Norge omtales ofte som “co-regulation” eller “soft law” ettersom de norske retningslinjene ble utarbeidet i felleskap mellom myndighetene og bransjen, og retningslinjene var en frivillig avtale som ble inngått mellom partene.

De norske retningslinjene for nettnøytralitet er bygd opp som tre prinsipper med tilhørende forklaringer. Det første prinsippet beskriver den grunnleggende internettjenesten som omfattes av nettnøytraliteten. Prinsippet legger også til rette for at internettilbyderne kan operere andre tjenester (for eksempel IPTV) i parallell med internettjenesten, og det er derfor svært viktig at kapasiteten til selve internettjenesten er klart og tydelig spesifisert (såkalt transparens).

Prinsipp 2 beskriver at tilbyderne ikke skal blokkere for brukernes anvendelse av applikasjoner og innhold, og prinsipp 3 går videre og presiserer at heller ikke struping av individuelle datastrømmer skal utføres. En generell variasjon av internettkapasiteten vil derimot kunne forekomme på grunn av Internetts “best effort” virkemåte. Det er (naturligvis) også unntak for at blokkering blant annet kan utføres på grunnlag av lovbestemmelser og domsavgjørelser.

Nettnøytralitet i EU

Norsk regulering av elektronisk kommunikasjon har en klar sammenheng med europeiske bestemmelser innen EU/EØS. Et sett med fem direktiver, ofte omtalt som telekompakken (alternativt ekompakken), utgjør mye av grunnlaget for norsk lovverk for elektronisk kommunikasjon. I 2007 startet prosessen med å revidere telekompakken fra 2002. Spørsmålet om hvordan nettnøytralitet skulle beskrives i regelverket førte til stor politisk diskusjon, og direktivene måtte gjennom en omfattende saksgang før disse ble vedtatt mot slutten av 2009.

Særlig spørsmålet om internettbrukernes beskyttelse mot utestengelse, for eksempel etter “three strikes and you’re out”-modellen som har blitt foreslått for å få bukt med ulovlig fildeling, førte til stor debatt. Dette spørsmålet er imidlertid ikke en del av selve kjernen i nettnøytralitetsdiskusjonen. Til sist ble bestemmelser som skal garantere borgerne rettferdig og upartisk behandling i slike saker, lagt inn i rammedirektivet.

Når det gjelder nettnøytralitet, utvides de regulatoriske prinsippene med et nytt prinsipp som sier at tilsynsmyndighetene skal arbeide for at sluttbrukerne skal kunne aksessere og distribuere innhold samt bruke applikasjoner og tjenester etter eget valg. Videre inneholder telekompakken bestemmelser om at ekomtilbyderne skal opplyse klart og tydelig om ekomtjenestenes egenskaper.(3) Interessant er det også at Kommisjonen føyer til en egen erklæring om nettnøytralitet når telekompakken publiseres, hvor det uttrykkes at det legges vekt på viktigheten av å bevare den åpne og nøytrale karakteren til Internett.(4)

Bestemmelsene om transparens for ekomtjenestetilbudet må sees i sammenheng med konkurransen i ekommarkedet. Dersom konkurransen er virksom, vil brukerne kunne velge den tilbyderen som best tilfredsstiller behovene. I tillegg vil det også være press på de ulike tilbyderne om ikke å innføre restriksjoner på bruken av tjenestene på grunn at dette vil kunne få kundene til å bytte til en alternativ tilbyder.

Telekompakke åpner i tillegg for at tilsynsmyndighetene i spesielle tilfeller vil kunne pålegge tilbyderne minimumskrav for kvaliteten på ekomtjenestene. Det er beskrevet en omfattende formell prosedyre for hvordan slike krav kan innføres, og det er foreløpig altfor tidlig å vite presist hva denne bestemmelsen vil kunne brukes til i konkrete tilfeller.

Kommisjonen gjennomførte høsten 2010 en høring om det åpne Internett og nettnøytralitet i Europa. I høringssvaret(5) fra BEREC (samarbeidsorganet for de europeiske teletilsynene) heter det at foreløpig har det kun vært få hendelser, og at de fleste av disse har vært løst uten regulatorisk inngripen. Samtidig listes det opp konkrete tilfeller som er rapportert fra enkelte europeiske land. Blokkering av Skype i mobilnett til enkelte tilbydere er det mest kjente eksemplet.

Nettnøytralitet i USA

Den “offentlige bevisstheten” om Internett har tidligere kunne synes noe større i USA enn i Europa, muligens på grunn av Internetts historiske opprinnelse på den andre siden av Atlanteren. På samme måte var også debatten om nettnøytralitet i starten et amerikansk fenomen. Det er også herfra vi har den første formelle håndteringen av en nettnøytralitetshendelse i 2005 da Madison River Communication blokkerte IP-telefoni levert av Vonage. FCC (det amerikanske teletilsynet) tok opp saken som relativt raskt ble avrundet i minnelige former.

Omtrent på samme tid ble “de fire nettfrihetene” formulert. Disse beskrev brukernes frihet til (1) å aksessere innhold, (2) å kjøre applikasjoner og tjenester, (3) å bruke utstyr samt (4) konkurranse blant tilbydere av nett, tjenester og innhold. Disse fire prinsippene ble formelt beskrevet i FCCs Internet Policy Statement fra august 2005.(6)

I 2008 tok FCC opp til behandling en annen nettnøytralitetshendelse, Comcasts struping/blokkering av fildelingsapplikasjonen BitTorrent. FCC krevde at denne praksisen opphørte. Men en etterfølgende rettsak som ble avsluttet i 2010 fastslo at FCC ikke hadde myndighet, basert på prinsippene alene, til å nekte Comcast denne håndteringen av brukernes trafikk.

Oktober 2009 offentliggjorde FCC sin Notice of Proposed Rule Making hvor kommisjonen foreslår en utvidelse av de fire nettnøytralitetsprinsippene “to preserve the free and open Internet” samtidig som de ber om innspill fra interessenter som ønsker å delta i debatten. To nye prinsipper foreslås som omfatter (5) ikke-diskriminering og (6) offentliggjøring av tilbydernes trafikkstyringspraksis.(7)

Det var spesiell interesse til spørsmålene om hvordan “managed or specialized services” som tilbys i parallell til internettjenesten burde betraktes, samt hvordan nettnøytralitet stiller seg i forhold til mobilnett. Og i desember 2010 kom vedtaket fra FCC: Gjennomgående krav om transparens og ikke-blokkering, mens kravet om “no unreasonable discriminiation” begrenses til å omfatte fastnett. Videre åpnes det for “specialized services”, men at dette skal overvåkes både med hensyn til effekten det vil kunne ha for selve internettjenesten, samt generelle konkurransehemmende effekter.(8)

Sammenligner man disse reglene til FCC med de norske prinsippene for nettnøytralitet fra 2009, ser man klare paralleller. Men den regulatoriske tilnærmingen til nettnøytralitet i henholdsvis Norge, EU og USA har både likheter og forskjeller. Situasjonen har imidlertid i løpet av det siste par årene gått over i en mer formell fase, og det skal bli interessant å følge utviklingen videre. Ettersom Internett er et internasjonalt nett, er det spesielt interessant å se om vi kan oppleve en økende samstemthet mellom de ulike nasjonale og regionale tilnærmingene til nettnøytralitet.

Referanser:
(1) Norske retningslinjer for nettnøytralitet, 24.2.2009, npt.no
(2) Norway gets net neutrality, 25.2.2009, arstechnica.com
(3) EU Telecoms Reform, Press release MEMO/09/513, 20.11.2009, europa.eu
(4) European Commission Declaration on Net Neutrality, Annex 2, MEMO/09/513
(5) BEREC Response to the European Commission, BoR (10) 42, 30.9.2010, irg.eu
(6) Federal Communications Commission Policy Statement, FCC 05-151, 5.8.2005
(7) Commission seeks public input on draft rules, fcc.gov, 22.10.2009
(8) FCC acts to preserve Internet freedom and openness, fcc.gov, 21.12.2010

Advertisements