Den norske modellen for nettnøytralitet

by Frode Sørensen

den-norske-modellenEn gjenganger i media og på konferanser i disse «alle er på nettet hele tiden»-tider, er hvordan trafikkveksten på Internett bør håndteres. Hvilke betalingsmodeller som bør gjelde, er en like selvfølgelig del av debatten. Nettnøytraliteten blir ofte trukket frem som en viktig side i slike diskusjoner. Så hva sier egentlig «den norske modellen» for nettnøytralitet om disse spørsmålene?

Opprinnelig publisert hos Post- og teletilsynet.

Når man vurderer blant annet trafikkvekst og betalingsmodeller, er det viktig å vite hvordan trafikken på Internett egentlig håndteres. For det første har denne trafikken alltid vokst raskt, ja dette er selve kjennetegnet på internettsuksessen. Trafikkveksten er også basert på en rivende utvikling av kommunikasjonsteknologiene, som optisk fiber og høykapasitets radiokommunikasjon, samt en tilpasningsdyktig internettarkitektur. Lokal mellomlagring (CDN) og metningskontroll i datamaskinene som er knyttet til nettet, er eksempler på det siste.

For det andre er det essensielt å huske at det er tilbyderne selv som velger å bruke en takseringsmodell med «flat takst» for internettilknytning. I mobilnettene kan dette synes mer utilstrekkelig, og tilbyderne har tatt i bruk volumbegrensninger for mange av abonnementene. Hvor mye innholds- og applikasjonstilbydere som knyttes til nettene betaler, er basert på kommersielle avtaler mellom aktørene. I forhandlingene om slike avtaler kan nettverksoperatørene tilby overføringskapasitet, mens innholdstilbydere tilbyr attraktivt innhold til operatørenes sluttbrukere.

Innholdet er driveren

Det er selvsagt innholdet som er tilgjengelig via internettilknytningen som er driveren for sluttbrukernes etterspørsel etter høykapasitets tilknytning.(1) Dersom det hadde vært lite innhold eller stor sett innhold som ikke krever så høy kapasitet, ville etterspørselen vært mindre, og operatørene ville fått lavere inntekter på salg av internettilknytning. Utviklingen mot kapasitetskrevende innhold, som for eksempel strømming av video, utgjør sånn sett en vinn-vinn situasjon for innholdsleverandørene og nettverksoperatørene.

Sist, men ikke minst: nytteverdien av innhold og applikasjoner øker med antallet brukere av disse. Dette kalles for nettverkseffekten. Ifølge Metcalfs lov øker verdien av en applikasjon med kvadratet av antallet brukere.(2) Dersom det derimot blir færre sluttbrukere som har tilgang til for eksempel videodeling eller IP-telefoni, vil verdien av applikasjonen reduseres. Dette vil i så fall også redusere sluttbrukernes etterspørsel etter kapasitet på internettilknytningen.

Nettnøytralitet

Hvordan kommer så nettnøytraliteten inn i bildet? Nettnøytralitet innebærer at all elektronisk kommunikasjon som overføres over et nettverk, håndteres likt, for eksempel at håndteringen er uavhengig av type innhold eller applikasjon. Dersom internettilbydere bryter nettnøytraliteten og tar i bruk innholdsbasert trafikkstyring, for eksempel struping av strømming eller IP-telefoni, gjør dette at nytteverdien til disse applikasjonene synker.

Videre er det slik at trafikkbelastningen ikke er avhengig av typen innhold eller applikasjon. Dersom en sluttbruker sender eller mottar en trafikkstrøm på for eksempel 1 Mbit/s, er denne like stor uansett hvilken type innhold eller applikasjon den overfører. Dersom en sluttbruker betaler for kapasitet på en internettilknytning, burde brukeren fritt kunne benytte denne til å transportere ulike former for innhold eller applikasjoner.

Den norske modellen for nettnøytralitet baserer seg på en samregulatorisk (co-regulatory) tilnærming. Det vil si at regulatøren Post- og teletilsynet (PT) har samarbeidet med bransjen om en modell for nettnøytralitet. I 2009 ble de norske retningslinjene for nettnøytralitet lansert, og det har i ettertid vært årlige bransjemøter for å følge opp status for nettnøytraliteten i Norge. Konklusjonen fra disse samlingene har vært at retningslinjene fortsatt ser ut til å fungere etter forutsetningen.

Den norske modellen

De norske retningslinjene kan sees som en tilnærming som demmer opp for et eventuelt behov for lovfesting av nettnøytraliteten. I Nederland og Slovenia har man gått til det skrittet å etablere slike lover, og temaet er oppe til politisk debatt i Belgia. Det er selvfølgelig interessant når utenlandske observatører uttaler at den norske modellen er blitt berømt. Samtidig er det essensielt at det er bransjens etterlevelse av retningslinjene, som er forutsetningen for at modellen er vellykket.

Det er et viktig poeng at også aktører som ikke formelt har sluttet seg til retningslinjene, i praksis følger retningslinjene. Dette medfører at vi har en åpen plattform for overføring av innhold og applikasjoner i det norske internettmarkedet. En situasjon der for eksempel en applikasjon som IP-telefoni blokkeres på enkelte abonnementstyper, ville ikke være like tilfredsstillende, i og med at brukere som ikke har tilgang til applikasjonen vil påvirke muligheten for å bruke applikasjonen for de som har tilgang, jf. nettverkseffekten.

Trafikkstyring på Internett

Internetts virkemåte kan synes komplisert. PT får av og til henvendelser om hvordan «trafikkstyring» på Internett, særlig bruken av mellomlagring (CDN), kan forstås med tanke på nettnøytralitet. Mellomlagring er en spesiell form for trafikkstyring, på mange måter er det mer en form for lokal lagring av innhold. PT har foreløpig konkludert med at ordinær bruk av mellomlagringsservere i utgangspunktet ikke bryter med nettnøytraliteten, men PT ikke har gitt noen «blanko»-uttalelse om at enhver CDN-løsning er nettnøytral.(3)

Bruken av mellomlagring kan forståes med en analogi fra trafikkhåndtering på veinettet. Når det oppstår køer på veien, må bilene inn i samme køen uansett om de kun kjører lokalt eller om de kommer langveis fra. Dersom en butikk som ligger langt unna besøkes av mange, kan trafikken reduseres ved at butikken etablerer flere utsalg nærmere der hvor folk bor. Dette vil være «nøytralt» fordi alle bilene må ut i samme køen, om enn noen vil kjøre en kortere strekning enn andre.

Men dersom kundene fra butikken fikk en egen kjørefil som hadde mindre trafikk enn de vanlige kjørefilene, eller dersom butikkens kunder alltid fikk grønt lys, ville dette selvfølgelig ikke være nøytralt lenger. På tilsvarende måte vil ikke bruk av mellomlagringsservere som er knyttet til dedikerte overføringslinjer eller som benytter et høyere prioritetsnivå enn «best effort», være å betrakte som nettnøytralt.

Spesialiserte tjenester

Retningslinjene for nettnøytralitet gjelder trafikkstyring på Internett. Internett er vårt felles «veinett» for elektronisk kommunikasjon. Noen tilbydere leverer også andre tjenester enn internettilknytning via bredbånd. Et typisk eksempel er IPTV levert i lukkede nett (altså ikke over Internett) som i prinsippet kan betraktes som en moderne form for kabel-TV. Slike tjenester omtales ofte som «spesialiserte tjenester», og så lenge disse ikke leveres på bekostning av internettjenesten, kommer ikke nettnøytraliteten i betraktning for disse.(4)

Referanser:
(1) Se for eksempel “Network Operators and Content Providers: Who Bears the Cost?”, WIK Consult
(2) Se for eksempel Wikipedias artikkel om «Metcalfe’s law»
(3) Se PTs rapport om Content Delivery Networks (CDN)
(4) Se prinsipp 1 i Norske retningslinjer for nettnøytralitet

Advertisements