Hvordan kan det åpne Internett sameksistere med spesialiserte tjenester?

by Frode Sørensen

EuroDIG-2015

Nettnøytralitetsdebatten i Europa synes å ha gått i vranglås. Det er forvirring om hva som er forskjellen på det åpne Internett og IP-baserte tjenester som produseres utenfor Internett, såkalte spesialiserte tjenester. Diskusjonen har utviklet seg til et spill med ord som forhindrer en konstruktiv debatt om et av de viktigste spørsmålene i dagens samfunn. 5. juni er dette tema for et eget nettnøytralitetspanel ved EuroDIG 2015 som arrangeres i Sofia.

Innlegg på EuroDIG 2015 net neutrality panel av Frode Sørensen, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Hvorfor er Internett tidenes suksess?

Hvorfor arbeider myndighetene for nettnøytralitet? Hovedformålet er å bevare fordelene ved det åpne Internett. Det har vært sagt mange ganger før, og det er fortsatt viktig å gjenta de viktigste suksessfaktorene for Internett:

  • Internett legger til rette for innovasjon uten at man må be om tillatelse fra ISPene
  • Internett lar brukerne kontrollere sin egen tilknytning som en forlengelse av ytringsfriheten
  • Internettapplikasjonene er frikoblet fra det underliggende nettverkslaget
  • Internettkommunikasjon muliggjør global sammenknytning av alle brukere

Legg merke til at det her legges vekt på brukerkontroll, og ikke brukervalg. Dette er fordi brukernes frie valg ofte benyttes av ulike aktører til å vri diskusjonen om nettnøytralitet ved å si: «Ja, vi støtter nettnøytralitet, dvs. at brukerne skal kunne velge en nøytral internettilknytning hvis de ønsker det.» Men dette ville føre til en fragmentering an Internett, og det er slett ikke dette vi ønsker med nettnøytraliteten. Vi ønsker derimot å bevare Internett som en åpen og ikke-diskriminerende plattform der alle brukerne har kontroll over sin egen tilknytning.

Mer om dette spillet med ord mot slutten av artikkelen!

Hvordan virker Internett

Internetteknologien har vist seg fleksibel til å kunne tilpasses alle typer bruk. Dette har sammenheng med det velkjente ende-til-ende-prinsippet, som sier at funksjonaliteten i størst mulig grad skal implementeres i endepunktene (dvs. datamaskinene) tilknyttet nettet, i motsetning til å implementeres i nettets indre. Dette er motsatt tilnærming sammenlignet med den som brukes i tradisjonelle telenett, og vi har de senere årene vært vitne til hvordan Internett har fremstått som den store vinneren!

Men hvordan er det mulig at et «best effort»-nett uten kvalitetsgarantier kan klare dette? Trafikkhåndteringen på Internett er basert på metningskontroll (congestion control), en mekanisme hvor endepunktene tilpasser trafikken de sender inn i nettet basert på den tilgjengelige kapasiteten på nettet. Dersom det viser seg at det sendes for mye trafikk, vil endepunktene senke påtrykket. Derved etableres det en slags likevekt mellom de ulike endepunktene som er tilknyttet Internett.

Et av hovedspørsmålene i nettnøytralitetsdebatten er hva slags trafikkstyring som kan anses for å være rimelig (reasonable traffic management). Det foregår mye trafikkstyring på Internett som ingen stiller spørsmålstegn ved: metningskontroll i endepunktene (som beskrevet over) og metningskontroll i nettets indre som er applikasjonsuavhengig (altså at alle applikasjoner strupes likt). Disse formene for trafikkstyring er fundamentet for Internetts velbefinnende.

Internetteknologien er tilpasningsdyktig, og nye finesser introduseres over tid. Metningskontrollen som er beskrevet over, utvikles over tid med nye, avanserte mekanismer. Og når det gjelder innholdsdistribusjon over Internett, har vi de senere årene sett økende bruk av CDN som reduserer trafikkbelastningen på nettet og introduksjon av adaptiv mediekoding som tilpasser seg den tilgjengelige kapasiteten på nettet. Alt dette er mekanismer som bidrar til å opprettholde denne likevekttilstanden.

Til sist, når det gjelder håndtering av trafikkmetning på Internett, omfatter dette korttidsaspekter som metningskontrollen beskrevet over, men også langsiktige aspekter. Desto mer båndbredde en ISP selger, desto mer kapasitet må bygges ut i ISPens nettverk og samtrafikk med andre ISPer. Heldigvis er enhetskostnaden for nettverksutstyr fallende, og for mobilnett er vi vitne til økt spektrumeffektivitet, allokering av nye frekvenser, og ikke minst, trafikkavlastning via Wi-Fi.

Trafikkveksten er et bevis på Internetts suksess, ikke på dets problem! Internettaksess er en glimrende forretningsmulighet for ISPene.

Tre prinsipielle tilnærminger til QoS

Vi hører stadig fra ISPene at man trenger noe bedre enn «best effort»; at vi trenger tjenestekvalitet (Quality of Service, QoS). Man kan stille spørsmålstegn ved hvor stort dette behovet er, siden man kan klare mye ved å «pøse på» tilstrekkelig med relativt rimelig IP-kapasitet fremfor å benytte avansert og dyrt IP-utstyr som støtter QoS. Men ser vi bort fra den diskusjonen, i den grad ISPene ønsker å tilby tjenester som er bedre enn «best effort», hvordan kan de gjøre det? Det finnes hovedsakelig tre valgmuligheter som vi diskuterer nedenfor.

1) Spesialiserte tjenester utenfor Internett

For å følge opp ISPenes ønske om å tilby kvalitetsbaserte IP-tjenester, har regulatørene utviklet det regulatoriske konseptet «spesialiserte tjenester» for IP-baserte tjenester som produseres med tjenestekvalitet utenfor Internett. BEREC har publisert retningslinjer for hvordan slike tjenester kan defineres. Og i BEREC-uttalelsen etter Europaparlamentets resolusjon i fjor heter det: «BEREC mener at spesialiserte tjenester bør være klart atskilt (fysisk eller virtuelt) fra internettilknytningstjenesten på nettverkslaget for å sikre tilstrekkelig beskyttelsesmekanismer som kan forhindre degradering av internettilknytningstjenesten».

Så lenge trafikken fra spesialiserte tjenester er klart atskilt fra Internettrafikken, og så lenge ytelsen til internettilknytningstjenester ikke degraderes, er spesialiserte tjenester unntatt fra nettnøytraliteten. Spesialiserte tjenester er ikke noe nytt. Disse finnes allerede (f.eks. infrastrukturbasert IPTV), og nye kommer til (f.eks. VoLTE i mobilnettene). Spørsmålet vi kan stille oss om fremtiden i den sammenheng er, hvordan vil dette tjenestetilbudet utvikle seg sammenlignet med internettbaserte applikasjoner?

2) Applikasjonsspesifikk, tilbyderstyrt QoS på Internett

Når det gjelder støtte for tjenestekvalitet på Internett, gir den nåværende produksjonen av internettilknytningstjenester få muligheter. For det første: det finnes ingen utbredt praksis for kvalitetsstyring for samtrafikk på Internett, selv om det finnes tekniske standarder for dette. Dernest, består metoden som enkelte ISPer bruker i dag, ganske enkelt av trafikkfiltrering (Deep Packet Inspection, DPI), typisk ved at bestemte applikasjoner strupes.

Resultatet av dette er applikasjonsspesifikk, ISP-styrt trafikkstyring, noe som av de fleste nettnøytralitetstilhengere betraktes som selve prototypen på urimelig trafikkstyring (unreasonable traffic management). Det argumenteres ofte fra nettnøytralitetsskeptikere at IP-teknologien i utgangspunktet er designet for å støtte tjenestekvalitet. Og det er korrekt. Men standardisert tjenestekvalitet er totalt forskjellig fra dagens DPI-baserte løsninger som brukes av enkelte ISPer for å degrader internettilknytningstjenesten.

3) Applikasjonsuavhengig, brukerstyrt QoS på Internett

Men er det mulig i det hele tatt å kombinere tjenestekvalitet på Internett med nettnøytralitet? Svaret er ja – dersom det gjøres på den rette måten. Vi kan kalle denne metoden for brukerstyrt, applikasjonsuavhengig kvalitetsarkitektur. Denne metoden er utviklet gjennom en grundig analyse av Barbara van Schewick i hennes rapport Network Neutrality and Quality of Service: What a Non-Discrimination Rule Should Look Like. En slik arkitektur er også beskrevet i BEREC Net Neutrality QoS Guidelines.

Metoden fungerer slik: ISPene implementerer en standardisert tjenestekvalitetsarkitektur fra IETF. Applikasjonene som kjører på de internettilknyttede datamaskinene styres av brukerne, for eksempel ved at ønsket trafikklasse konfigureres via et brukergrensesnitt. Da vil trafikken som sendes fra applikasjonen til nettet bli merket med aktuell trafikklasse, og nettet vil håndtere trafikkstyringen basert på abonnementsavtalen som er inngått mellom bruker og ISP.

Men vil ISPene være interessert i å tilby en slik tjenestekvalitetsarkitektur? De burde være det, siden de sier at man trenger noe bedre enn «best effort».

Samfunnsdebatt eller spill med ord?

Er hovedproblem med debatten om nettnøytralitet i dag synes å være at terminologien er blitt infiltrer av mot-definisjoner. På denne måten kan en fornuftig diskusjon om et særs viktig tema lett bli et maskeradespill.

Når en ISP sier at «forbrukerne trenger QoS for å dekke sine behov», kan det bety at «vi ønsker å bruke DPI for å styre abonnentenes trafikk». Med en slik dobbel tunge, kan lovgiverne i Brussel bli forledet til å gi opp reell nettnøytralitet.

Og spesialiserte tjenester kan brukes som forkledning av prioritering av trafikk på Internett. Men det ville være det stikk motsatte av det regulatoriske begrepet hvor spesialiserte tjenester er klart atskilt fra internettrafikken.

Og til slutt, argumentet om innovasjon som brukes av nettnøytralitetstilhengerne, har nå blitt en favoritt blant skeptikerne. Men «reverse-engineering» av tradisjonell telekom på Internett kan vel knapt kalles innovasjon?

Advertisements